Hvis Karin Amble kan kalles Den kulturelle spaserstokkens mor, så er Tor Åm den kulturelle spaserstokkens far. Men her er det som i eventyret om Askeladden og de gode hjelperne, mange involvert. En av dem var prosjektleder Hanne Jensen Sousa. Sikkert er det i alle fall at Trondheim var først ute med Den kulturelle spaserstokken. Nå er den Den kulturelle spaserstokken lansert i hele Norge.
— Jeg ble innkalt til et møte med kommunaldirektør for kultur, Gerhard Dalen og kommunaldirektør for helse, Tor Åm. De spurte om jeg var redd, siden jeg var innkalt til møte. Nei, svarte jeg. Så ble jeg spurt om å bygge opp et kulturtilbud for eldre, jeg fikk velge hvilke folk jeg ville ha med, og en pengesekk. Det var i 2002. Siden jobbet vi med seniorkultur både nasjonalt og internasjonalt, forteller Karin Amble.
Enorm overgang
Nå har hun vært pensjonist i to år. Karin Amble kommer som et friskt pust inn i Britannia hotells lokaler, der vi møter henne en førjuls formiddag. Med store naturlige krøller og rett i ryggen. Også her i disse lokalene har hun vært med å lage arrangement. Hun er utadvendt, snakker høyt og tydelig, har humor og en glad latter.
-Hvis jeg hadde fått jobbe lengre, til jeg var 72 år, så ville jeg gjort det. Men i stat og kommune er reglene slik at jeg måtte slutte da jeg var 70 år. Det var en enorm stor overgang. Selv om jeg hadde trappet ned først til 80 prosent, så til 60 og deretter 50 prosent jobb. Dette ble anbefalt av en professor på NTNU, for at sjokket ved pensjonisttilværelsen ikke skal bli så stort. Økonomisk lønner det seg ikke å trappe ned, men det er likevel noe jeg kan anbefale andre. Jeg synes ikke nødvendigvis man skal følge ektefelles pensjonist-løp, men følge sitt eget. Det som blir viktig for ektefeller er å finne noe å gjøre sammen. For oss ble det trening, sier hun.
Begynte å trene
Da hun gikk ned til 80 prosent og fikk en dag fri, begynte hun på et gruppetreningsprogram for styrke og balanse ved et treningssenter på Leangen. Nå går hun på Rosten, der de også har vanngym. Da en av tre barn med tre barnebarn flyttet til Byneset, flyttet hun og mannen etter, til samme gate. På 68-årsdagen fikk hun et drivhus i bursdagsgave. Grønnsaker som sukkererter er fine å fryse, og det å så blomstereng for humler har hun god plass til. Datterens to hunder blir ofte luftet av henne og ektemannen. På øya Lovund i havgapet langt nord bor en sønn med kone og tre barnebarn i alderen ti, syv og fire år. På Persaunet bor et barnebarn på fem. Så noe av pensjonisttilværelsen handler om å være støttespiller sammen med familien.
-Men jeg er ikke blitt snillere som pensjonist. Jeg stilte opp som bestemor da jeg var i jobb også. Først nå, etter to år, begynner jeg å venne meg til pensjonisttilværelsen, sier Amble.
Å lage adventskalender til barnebarn er noe hun gjør fordi hun liker det. Ikke fordi det er noe press. Alle barnebarn får sine kalendre med gaver. Og de voksne får en kalender med gave hver fjerde dag.
I sin egen barndom hadde hun en papirkalender der lukene hadde bilder.
Lillehammer
Far arbeidet i forsvaret, det medførte flyttinger. Til Haslemoen militærleir i Våler blant annet. Til Trondheim flyttet de da hun var 12 år. Men det er Lillehammer hun sier hun er fra.
Med en mor fra Oslo, og en far fra Kongsberg ble det en del togreiser til besteforeldre. Moren hennes har fortalt at Karin tidlig ble fascinert av eldre mennesker på toget.
Karin Johanne Amble er nummer to i en søskenflokk på fire, og som en av de to midterste lærte hun å forhandle til begge sider. Juleforberedelsene den gang var enorme. Julebaksten var ikke bare sju slag, men mange flere. En halv gris skulle i hus. Sylta ble lagt i press og pølser ble laget. Karin Amble husker den gode lukta som fylte huset da far kom hjem fra jobb og prøvesmakte på grisen ved å skjære indrefileten i strimler og steke den. Far drev også med jakt og fiske i en tid der matauk var en del av kulturen. Alle barna måtte bidra med blåbærplukking. — Vi fikk klar beskjed: Om vi ikke bidro med å plukke blåbær, kom vi ikke til å få blåbærsyltetøy på pannekakene! Og jeg kan ennå kjenne smaken og lukta av villbringebær fra Lillehammer-traktene, erindrer Amble.
Bodø
Amble ble utdannet ved lærerskolen i Bodø, med kulturkunnskap og forming, blant annet trearbeid. Hun startet studiene da hun hadde en ett-åring og en treåring. Men vanlig lærer rakk hun aldri å arbeide som, bortsett fra en timelærerstilling i drama og teater. Hun ble nemlig headhuntet til kulturetaten i Bodø. Der fikk hun ansvar for et stort aktivitetshus. Huset skulle romme både klubb for funksjonshemmede, eldre og idrettsklubber. Dukketeater har hun også vært med på å drive sammen med to andre personer. Det het «Fyk om fei», og reiste rundt i nord. Senere, som trebarnsmor, ble hun igjen headhuntet. Denne gang til Hålogaland amatørteater. Der var arbeidet å utdanne lokale instruktører.
Etter 13 år i Nord-Norge valgte familien å flytte til Trondheim igjen. Noe av begrunnelsen var at de ville komme nærmere aldrende foreldre. Amble ble ansatt i Kirke, kultur og fritid da Anne Lise Parow var sjef. Resten av historien er som kjent at Den kulturelle spaserstokken ble en suksess, og fra 2006 landsdekkende.
Kultur gir energi
— Hvorfor skal eldre ha eget kulturtilbud, kan man ikke benytte seg av det vanlige for alle?
— Alle er ikke som 25-åringer resten av livet, selv om det finnes dem som sier de er det. Alle har ikke initiativ til å komme seg ut. Realiteten er at det kreves mer av oss. De fleste får en funksjonsnedsettelse; det kan dreie seg om syn, hørsel, redusert bevegelighet. Det er bare slik livet er. Det handler om tidspunkt, trengsel, årstid og lyd, sier Amble. Dette har hun tenkt igjennom og fortsetter. — De fleste blir på et eller annet tidspunkt alene, noen blir mindre modig. Det kan trenges et puff for å komme seg ut etter sykdom og sorg. Kultur er positivt, det gir ny energi. Noen har hatt penger, tid og vane med å besøke kulturinstitusjoner tidligere, for andre er det en ny opplevelse. Vi hadde 500 arrangement i året. Vi ansatte kulturverter. Vi så hvordan folk kviknet til. Vi jobbet for at fastlegene skulle anbefale kultur, og vi henviste til bruk av drosje for en periode. Jeg mener absolutt at syke eldre enslige uten pårørende i nærheten bør søke om å få støttekontakt/fritidsassistent, og at kommunen bør prioritere dem, sier Karin Amble. Fortsatt engasjert.
