-Jeg har hatt en fantastisk barndom, med natur, dyr og originale mennesker rundt meg, forteller Arnt Frøseth, kjent som tidligere fylkesordfører og bonde. Det er en vakker vårdag vi står på tunet på Bosberg på Byneset, få meter fra fjøs, åker, skog og naust.
Her er det funnet de eldste sikre spor etter mennesker i Trondheim. Med samers hjelp fikk Frøseth laget et telt til en restaurert steinalderboplass. Mange skoleklasser har vært på besøk.
Tekst: Ruth Våpenstad. Foto: Ronny Danielsen.
Ikke englebarn
-Bestefar sa at vi ikke fikk lov til å bade før snøen var smeltet på fjelltoppene i Lensvika.
Men vi vassa og bada læll! Det var ingen streng barndom, tross det som i dag ville blitt kalt for barnearbeid. Vi red uten sal, til vi datt av. Hestene var snille. I skogen fantes villjordbærsteder, og vi fikk tidlig bruke tollekniv. Bydamer kom for å plukke nyper ved fjorden. Det ville vi ikke ha noe av, vi ville at våre mødre skulle ha nypene for seg selv. En kamerat sa: «Vent te dæm bøye sæ ned, så skyt vi dæm med sprettert på stram ræv!».
En gang hadde jeg krøpet under sofaen da det var misjonsmøte hjemme. Da damene begynte å synge, bet jeg den nærmeste i leggen. Frøseth humrer ved tanken. Om sommeren kom søskenbarn fra Oslo, det var 23 søskenbarn bare på morssiden.
Storesøsteren laget fantasifigurer for Frøseth i en barndom uten barnehage og skjermtid. Men Arnt var heller ikke avhengig av lekekamerater, fordi man kunne alltids dra på sjøen og fange småfesk. Oppdragelsen kunne også være nådeløs, når søskenbarna brukte han som kamphane for å slåss mot heimdalingan.
Han husker bygdeslakteren som kom i november, og at det ble sagt at det måtte være et gæærnt sint kvinnfolk til å lage lut for at lutefisken skulle bli god. Frøseth sugde til seg historier og lærdom fra treskekarer, onna-kara og tauser.
Faren hans fortalte historier, og farfar var slektsgransker. De var opptatt av å dokumentere gårdens histore tilbake til 1500-tallet. På 1500-tallet var gården kongens eiendom. Senere kjøpte storfolk fra Trondheim gården før det ble selveiere i 1724.
Der far var opptatt av fakta, var mor en god forteller. Mange av hennes slektninger mente historier ble bedre om man la til litt!
13 år gammel begynte Arnt å fiske laks for egen regning. Det var å arbeide hele sommeren, og i skogen med svans om vinteren, før motorsaga kom. Tenåringen flyttet på hybel på Ørlandet, fordi far vektla at realskolen der bare tok to år, istedenfor tre år i byen. Deretter ble det landbruksskole på Skjetlein fra 63-65.
Odelsgutt
-Jeg har aldri savnet mer utdannelse. Unntatt som voksen da jeg var fylkesordfører og tok imot gjester fra utlandet. Da savnet jeg bedre engelskferdigheter. Jeg måtte få andre til å skrive tale på engelsk for meg. Slik sett kunne jeg ønske jeg hadde fått gå gymnaset på Katedralskolen i byen.
-Hva ville du vært om du ikke var odelsgutt?
-Tja, jeg har drevet gården med glede og vært fornøyd med livet mitt. Historiker? Nei, jeg tror ikke det er fruktbart å tenke på om noe kunne vært annerledes. Men det andre som jeg har savnet er bedre datakunnskaper. Som fylkesordfører hadde jeg alltid noen å spørre om hjelp. Det kunne jeg også gjøre når døtrene bodde hjemme. Nå vil jeg ta et datakurs. Det gjelder for eksempel arkivering og lagring av bilder av barnebarna.
Gift i 50 år
Kona Kirsten traff han på «fæst på lokkalet», og giftet seg som 24-åring. -Det er godt gjort å ha holdt ut med meg i 50 år, sier Frøseth og roser hennes bidrag som trippelarbeidende.
Alle som overtar en gård vil gjerne forandre noe. Frøseth investerte i maskinpark og bygget nytt fjøs. Men fjøset ble dyrt. Derfor måtte kona begynne å jobbe med regnskap i byen.
Det ble å ta barnevogna med seg inn i fjøset for henne. I ettertid må Arnt Frøseth innrømme at det med fjøs egentlig er rart, siden han ikke liker kyr. Men utearbeid på eng og skog liker han godt, og laksefiske. Det er kona som har hatt ansvar for selskapsdriften av det som er blitt en stor gapahuk med utsikt og muligheter for bespisning i ei skråning ovenfor gården. I stabburet finnes også et lokale med langbord og plass til 12 personer. Her er det også et gårdsmuseum med gårdsgjenstander opptil 1000 år.
Tilfeldigheter
Mye i livet er tilfeldig. Siden han følte seg beskjeden som ung, ble han med noen som var «livat» til avholdslaget. Slik lærte han organisasjonsarbeid, selv om avholdsstandpunktet ble avsluttet samtidig med bryllupet. Organisasjonarbeid ble innfallsporten til politisk arbeid. EU-kampen vekket interessen for politisk arbeid. Han ble kjent for mange siden han var aktiv i Bondelaget. Karrieren ble bratt og tilliten måtte være stor siden han ble valgt som fylkesordfører for Sør-Trøndelag i tre perioder. Frøseth bidro i Senterpartiets sentralstyre i Oslo i åtte år. Bystyrepolitiker i fire år.
Frøseth vil helst huske det gode, og ikke kamp og stridigheter. Han brukte ti år på å få nytt Sentralsykehus til Øya. Der fikk han støtte fra mange andre partis politikere, og trekker fram Gunhild Øyangen, selv om de var uenige i landbrukspolitikk.
Amatørteater
Teaterstykket Sensommer i Selbu tenker han på med glede. Han ble spurt om å ta en av hovedrollene som sur gammel kaill, og viste fram alle sine verste sider. Få vet at Arnt Frøseth i sin ungdom gikk på skuespiller- og regissørkurs to julehelger i Sverige, med Godtemplarordenens ungdomsforbund. På veggen over to skinnsofaer i stua henger en tegning av Marilyn Monroe, tegnet av et barnebarn. En annen av de trepanelte veggene har et foto som viser at alle tre døtre i familien har arvet mye brunt krøllete hår. Biedermeier-sofaen der lille Arnt lå og lyttet, har nydelige utskjæringer, gjort av bestefars bror. 1794 står det malt på en stor rosemalt kiste. Og på veggen i retning Nidarosdomen henger klebersteinsfigurer. Slik er det på en gård, nytt og gammelt, slekters gang.
Røros
Nå er gården for lengst overdratt til en datter og svigersønn. Ungfolket bor på gården og forpakter den bort. I kårdelen av våningshuset bor Arnt og Kirsten, mest om sommeren. De har nemlig kjøpt seg hus på Røros. En av døtrene bor på Røros, og har små barn. Arnt er blitt dårlig til beins, og da passer det bra å bo et sted med kort gangavstand til alt, som på Røros. Det er et sted Arnt Frøseth alltid har likt seg.
Han har i sine unge dager vært forskalingssnekker på nabogården, kjørt melkebil i all slags vær, vært gravemaskinkjører og skogsarbeider. Det er greit å ikke være bonde lenger, men laksefiske lokker fremdeles.
Arnt Frøseth har blitt betalt av oppdrettsnæringa for å fange rømt villaks. Det er et hardt arbeid med vind og blæst. Skal han utpå igjen må han kanskje ha en større og sikrere båt, funderer han. Lysten til laksefiske er der i alle fall.
Arnt Frøseth er 74 år, men føler seg ikke gammel. På spørsmål om alderdommen svarer han at mye er bedre for gammelt folk nå. Han synes selv han har bra pensjon, men liker ikke tanken på at noen har minstepensjon, og misliker at pensjoner blir underregulert.
-Æ har ikke tenkt så mye på egen alderdom, æ ligg ikke våken om natta og tenke på det. At fotan e dårlig, det må æ bare aksepter. Æ har det bra som kårkaill og forteller.
