Erik Jondell avbrøt jus-studiene og begynte på arkeologi isteden. Han har æren for museumsutstillinger i Suhmhuset og Erkebispegården, restaureringen av Eidsvollsbygningen og arbeider nå med Klemenskirken.
-Vi må ha en bevissthet om at vi står på skuldrene til våre forfedre! Det er ikke vi som har skapt verden. Det er dem som har vært før oss. Vi må se oss selv i en større sammenheng. Det er ikke alt vi vet, ikke alt vi har kontroll over. Slik sett må vi ikke være så selvsikre, svarer Erik Jondell på spørsmål om hvorfor historie er viktig.
Eidsvoll 1814
«Under hans ledelse har en lukket og dunkel bygning blitt fylt med lys, luft og engasjerte mennesker», skrev Eidsvoll Ullensaker blad 20. juni 2017. Restaureringen av Eidsvollsbygningen ble utført, ved hjelp av Statsbygg, uten overskridelser. Huset ble strippet for alt som ikke var ekte. Og det var ikke nok med sjefens gode smak, mange eksperter var inne i bildet. For eksempel for at tapetet skulle være helt tidsriktig. Da grunnlovsjubileet var tilbakelagt i 2014 og museet hadde kommet tilbake i normal drift på forsommeren 2016 var det tid for pensjonist-tilværelse: Å få tid til å rydde og kanskje engasjere seg i frivillig arbeid.
Men nei. Det kom en telefon fra Riksantikvaren, om han ville lede formidlingsprosjektet for utgravingen av Klemenskirken, som akkurat var avdekket på Peter Egges plass bak hovedbiblioteket? Erik Jondell sa ja. I april 2019 skal en arkeologisk utstilling stå ferdig i kjelleren i næringsbygget som Ivar Koteng oppfører. En utstilling som ligger akkurat der kirka ble funnet.
Med ski på bena
Lille Erik gravde med bøtte og spade som andre smårollinger, men det lå ikke i kortene at han på -70-tallet skulle stå på kne med nesa i søla i utgravinger i Søndre gate i Trondheim. Oppveksten var i Skövde, en småby mellom innsjøene Vättern og Vänern i Västre Götalands län. Han sier han vokste opp med ski på bena i det som da var et godt innlandsklima. Faren var ingeniør på Volvo og hadde hatt polio. Derfor ble det ikke spaserturer, men familieturer i bil om søndagene. Erik ville ikke studere i Göteborg, som var nærmest, men heller i Uppsala. Han ville ha luft under vingene.
Etter to og et halvt år med jus-studier, nesten halvveis, brøt han over tvert og begynte på arkeologi. Foreldrene ble forundret, de likte at storesøster hadde blitt småskolelærer. Men Erik tvilte på jussen, som fremsto som tørr under studiene.
-Jeg har aldri angret. I ettertid ser jeg at jeg nok hadde klart å være jurist, i dag kan jurister ha mange ulike stillinger.
-Hvorfor arkeologi?
-Tja, jeg er vokst opp i et landskap fullt av historie. Og historielæreren var en av de lærerne jeg likte, det er kanskje noe der, funderer Jondell.
Søt musikk
Trondhjemmer Peter Andreas Kjeldsberg studerte musikkvitenskap i Uppsala. Det oppsto søt musikk og norsk-svensk forbrødring mellom de to studentene. Eriks mor fikk beskjed om å si det til far. «Så lenge det ikke er hasj, så», svarte faren. Det ble felles middag på hotell samme kveld da Eriks foreldre var på besøk i Uppsala.
-Jeg har en snill mann som kjørte og hentet meg på flyplassen de 15 årene jeg pendlet til Eidsvoll, roser Jondell. De har bodd i samme leilighet i 40 år.
Her i leiligheten på Kalvskinnet er det godt lys en overskyet høstdag når vi sitter i sofaen under høye buevinduer. Ingen gardiner ødelegger for utsikten til tretopper som svaier i høstvinden. Fra gulv til tak står bokhyller med mange bøker samlet gjennom et langt liv. Det er kokebøker, en billedbok om Picasso og en roman av Marie Cardinal, for å nevne noe. Bøker skaper en mykhet, synes Erik Jondell. En liten gammel stasjonsbygning står i et vindu, det er en gammel barneleke. Her er bilder av Håkon Bleken, slitte tregulv, antikke møbler, planter og en moderne gyngestol.
Erik Jondell fremstår som blid og hyggelig med en klar, dyp og passe høy stemme. Den svenske dialekten er borte, nå snakker han tydelig norsk, et slags bokmål. Så ble han også norsk statsborger under feiringen av 200-årsjubileet for grunnloven. Jondell skryter ikke av seg selv, han nevner ikke at han i 2016 fikk Eidsvoll kommunes ærespris. Men vi ser at en statue av en fløytespillende gutt står i en vinduskarm med den teksten under. Heller ikke nevner han at han ble dekorert av Dronning Margrethe av Danmark med den danske Dannebrogorden. Han er enkelt hverdagskledd, men likevel smakfull i fargene: Blå dongeri, blårutet flanellskjorte, blå t-skjorte og gråblå briller. Han serverer varm ingefær-te med honning, slik han lærte av en nabo på Eidsvoll. Jondell understreker at han har vært heldig som har hatt gode medarbeidere i sjefsjobbene, han vil ikke ta all æren selv. Han vet han er heldig som historisk sett tilhører «dessertgenerasjonen» med høy pensjon i vente.
Personlig trener
-Foreldrene dine ble vel stolte av deg?
-Far døde før han rakk å se at det var et riktig yrkesvalg jeg tok. Men min mor ble 98 og et halvt år før hun døde. Hun hadde mange bilder av meg på veggene, ja. Hun hadde en tante som ble 106 år. Målet er ikke å bli så gammel, men å bli så sprek som mulig. Alderen merkes på den måten at det blir tyngre å stå opp, forteller Jondell.
Tanken kommer om at god helse ikke er selvsagt. Derfor har han nå anskaffet seg personlig trener, som en gulrot, siden han knapt har trent i høst. Det er mye mer arbeid bak en museumsutstilling enn folk tror, mange fragmenter som man må bygge noe ut ifra. Man må være pedagog. En av kollegaene i arbeidet med Klemenskirken er også pensjonist.
Pensjonistdrømmer
Oktober og november er måneder Jondell aldri har likt. Drømmen er etter april 2019, når han blir pensjonist: Å kunne forkorte vinteren ved å oppholde seg noen uker et sted ved Middelhavet, kanskje Malaga, kanskje Marokko. Men når snøen kommer i Bymarka, da er drømmen å gå på ski hver dag, i januar, februar, mars….
Å gå i fjellet har han ikke gjort på mange år, det er en annen ønskedrøm. Så har han kjøpt en ny motorsykkel, Triumph Thruxton, den vil han bruke. Før hver jul tas turen til Åre for å kjøpe skikkelig svensk julemat. Julskinka og Jansons frestelse må man ha. Mat og vin er godt.
-Alt med måte?
-Ja, men nei. Man kan ikke leve hele livet etter «alt med måte», noen ganger må man gi litt f…
I entreen er det vanntett gulv, ingen eksentriske speil, men glade farger på veggene. En gul linkrans minner om historiens gang. Erik Jondell holder høflig kåpen opp bak meg når jeg skal gå, en uventet gest. Ned etasjene i den slitte trappegangen fra 1904, som ikke er ødelagt av uvettig opp-pussing, men har originale vinduer med glass-mosaikk, tenker vi: Så godt at det fortsatt finnes menn som er oppdratt med høflighet!
